Livet er noen ganger så vakkert. Kontrasten blir så stor når det utenkelige inntreffer. Som om bakken under deg sluker deg hel. For ingen, ikke henne selv eller noen andre kunne forestilt seg de neste dagene. De neste årene. Hvordan et liv fra det ene øyeblikket til det andre blir snudd på hodet. Fra det ene normale, naive, trygge øyeblikket til det forskrudde, utrygge og smertefulle. Det er mange virkeligheter. Livet har mange lag, og noen ganger blir virkeligheten en helt annen. Det kan skje så utrolig fort. Wenche kan si i dag - en del av meg døde den dagen. Noe ble borte.
Wenche var høy, tynn og vakker. Med en livsglede som gjorde henne så levende og vital. Hun kunne finne på masse sprell. Som den gangen da henne og Heidi forsynte seg grådig av vodkaflaska til broren hennes, og helte på vann for å skjule det. Eller da hun slapp kaninene til broren ut i det fri. Kaninene hun ble så gla i, og som hun ikke ville ha til middag. Hun hadde akkurat fått lappen, og tilbrakte mye tid i den rustne bilen sin. Hun kunne kjøre og kjøre å synge av full hals til Eagels kassetten hun spilte. Hun følte seg så uavhengig, så fri. Hun kjørte en gang med veska på taket. Ganske langt også. Men den datt ikke av. Hun var vimsete. Kjørte inn i en buss en gang, men slapp unna med en bulk og skrekken.
Hun jobbet i hjemmetjenesten som vaskehjelp. Vaskingen var noe av det verste hun visste. Men de nye vennene hun fikk veide opp for det. De eldre damene ble så gla i henne. Hun kokte kaffe og smurte på vafler.
Hun hadde virkelig draget på gutta. Var en som fridde til henne. Men hun ville være fri og uavhengig. Dessuten var han så ryddig av seg, og det likte hun ikke. - Han hadde støv på hjernen sa han, da skjønte jeg med en gang at vi ikke passet sammen. For det har ikke jeg!
Noen ganger satt hun i trappen hjemme og sang. Klangen der var så fin. Og hun kunne synge til stemmen sprakk. Hun ville tøye grensene, se hvor høy tone hun ville klare.
Det var en dag lik alle andre dager hvor faren til Wenche hentet henne og Heidi fra jobb fordi Wenche sin bil var til reparasjon.
Wenche gjorde seg klar. Gikk mot bilen Vinket til faren sin. Hun satte den ene foten foran den andre, men noe skjedde. Det var noe som tok henne. Hun begynte å gå annerledes, hun mistet rytmen i stegene sine.
Hun satt seg i bilen, og faren smilte til henne men hun fikk ikke frem en eneste lyd.
Verden ble fremmed. Alt ble fremmed. Det rommet i Wenche som før var fylt med vitalitet og trygghet var nå bare angst.
- Så lite du prater i dag da Wenche, dette er jo ikke likt deg. Sier moren.
Wenche gikk opp på rommet. Hun ropte til gud- Hva skjer med meg, hva skjer med meg Gud!? Så løp hun ned trappen og foran seg så hun seg selv i en kiste. Med blomster rundt. Og hun hylte. Hylte og traff toner hun aldri før hadde truffet. Alt var forvridd. Alt var angst. Alt var smerte.
Foreldrene hennes fikk henne i seng. De ble redde. De forsto ingenting. Wenche lå flere dager i sengen. Hun kan si i dag, at en del av meg døde den dagen. Noe ble borte. Hun vrei seg av smerte og angst. Hun følte hun ble angrepet av sitt eget sinn. Hun ville vekk, men kom ingen vei. Hun kunne ikke rømme fra seg selv.
Det var et usynelig monster. Et uhåndgripelig monster som hadde lagt sitt beslag på henne. Hun var ikke Wenche lenger. Hun visste ikke hva hun var. Hun kunne ikke forstå at livet kunne gjøre så vondt, være så smertefullt. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor skjer dette meg…
Wenche forstår fortsatt ikke hva som skjedde de sekundene. Hva som kom over henne. Hun kan undres om hvordan livet ville vært om det ikke hadde skjedd.
Schizofreni var diagnosen.
Det var en vending i livet ingen hadde forutsett. Foreldrene til Wenche holdt henne innelåst på soverommet i begynnelsen. Fordi de var redde, fordi det var tabu å kontakte psykiatrisk sykehus. Fordi de var i fornektelse over hvor syk hun faktisk var.
Det har vært mange tøffe kamper siden den tid. Det er over tyve år siden det skjedde. Det har vært mange seire. En ny start har vært påbegynt mange ganger for å så falle i grus. Men hun har reist seg gang etter gang.
Nå har sykdommen roet seg. Wenche er 52. Hun har blitt vital igjen. Hun kan gå på mindre doser medisin og da blir hun ikke så tung. Hun dikter igjen. Hun prøver ut nye matretter. Hun er nysgjerrig på livet igjen.
Wenche hjelper sin mor nå. De har det så godt sammen. Wenche fikk en datter 4 år etter hun ble syk. Hun er 25 nå. Hun har arvet noe av sin mors sårbarhet. Men også hennes styrke. Sykdommen har ført dem nærmere sammen. Disse tre generasjonene. Som vet hvordan det er å miste, miste seg selv, miste en annen til sykdom. Nå er dagene fylt med naive og trygge øyeblikk. I en virkelighet som er god å leve. Hvor smerten som oppstår ikke er uhåndgripelig og abstrakt, men forståelig.
Livet er noen ganger så vakkert, ikke alltid men noen ganger.
