"Eli"

" Du er den eneste som tolorerer meg du, alle andre skyr meg, sier hun til Anne Hun ser sliten ut. Mennesker, i alle fall ganske mange har en tendens til å skygge unna når det handler om noe fremmed. En som ikke ser ut som alle andre. Men ikke bare det heller. Det er også mennesker, i voksen aldrer som fortsatt er opptatt av fasade. At man blir vurdert utifra klær, livssiutasjon og fortid.
Hun ser liten og forskremt ut når hun kommer inn på kafeen. Hun ser ut som om hun tror hun ikke fortjener å være der. Det hadde vært så innmari lett å gjøre henne glad nå. Strekke ut ei hånd. Et smil. En innvitasjon til å sitte ned med dem. Det hadde gjort dagen hennes.
Men de ser bare stygt på henne.
Hun har ikke mange i livet sitt lenger etter mannen døde.
Hun sliter psykisk. Går på metadon. Er redd, paranoid. Føler det stadig er innbrudd. Noen som stjeler røyken hennes, som stjeler posten hennes.

Men på gode dager er hun så fin. Hun har en enorm livserfaring, og et klokt hode. De har hatt fine stunder sammen Eli og Anne. Anne kom inn i livet hennes etter mannen døde.
Blitt hennes næreste vennine.
Dagene tilbringes oftest alene. Hun prøver å gjøre forsøk på å sette seg ned på kafeen hvor det alltid sitter en gjeng damer på hennes alder. Det virker som om de har det koselig. Noen kjenner henne litt fra før. De vet hu har hatt det tøft. Hun smiler ydmykt og forsiktig til dem. sårbarheten lyser. Men de setter opp steinansikter hele gjengen.
Hva har jeg gjort dem, kan hun tenke.

Men er ikke dette reprise fra barneskolen...? Hvor de med en rar fremtreden og annerledes utseende blir eksludert. Men det tar ikke slutt der. Barn kan bli unnskyldt, for de vet ikke bedre men voksne mennesker...
Det er vel bedre å skygge unna om det krever litt egeninnsats...? Egeninnsats i form av å vise medmenneskelighet...

Om man lurer på et menneske, ikke forstår det... hva med å lære å kjenne.
Da forstår man hvorfor hun er paranoid... fordi hun alltid har blitt sviktet av mennesker. Hun forventer ikke noe annet.
Hun har vært sint på Anne også. Hun  beskyldte henne for å stjele en gaffel.
Men kjære Eli, sier Anne. Hvorfor skulle jeg stjelt en gaffel fra deg? Nei, det visste hun ikke men hun var helt sikker i sin sak.
I det øyeblikket tenkte Anne.... har alt vært forgjeves? Denne tilliten vi har bygd opp...så fint det gikk...må vi begynne på nytt igjen.... Anne visste ikke hva hun skulle tenke. Hun ble litt redd.
Men så ser hun på Eli.... hun er 10 ganger mer redd. Anne ser at paranoian hennes har tatt over, men hun visste at bak der var hun gode Eli som hun hadde blitt kjent med. Hun var bare veldig syk nå. Anne kunne ikke trekke seg tilbake nå. Kanskje det var dømt til å komme til dette punktet... men kanskje å nå dette punktet ville gi positivt utslag. Ved at hun ble hos henne. Var glad i henne.