Oppbyggingen

Mani

- River ned. Under en mani føles det motsatt. Føles som om man går oppover en lykkespriral. Det blir så mye lykke at man mister fullstendig bakkekontakt og bikker over i psykose. Det skjer så fort og når man våkner etter et slikt uvær, forstår man ikke ødeleggelsene det har skapt. Hva man har etterlatt seg.
Man har gått over sine egne og andres grenser.

To manier har hun hatt i livet. Begge like offentlige. Hun føler seg så blottlagt. Hvorfor måtte jeg gjøre så mye ut av meg, gjøre det så allment....
Man skulle blitt skjermet helt i begynnelsen av en mani, for å forebygge den skaden som oppstår i ettertid. Men er ikke så lett for andre å se det.... ikke i begynnelsen.

Oppbyggingen tar tid. Grunnmuren har kollapset. Man må begynne sten for sten, og det går sakte.
Det blir som en sorgprossess. Først er det sjokket. Man må ta innover seg at det var en selv som gjorde og sa alle de tingene under manien. Det kan være vanskelig å svelge. Man går rett inn i depresjonen. Graver seg ned i skammen. Følelsen av å ha ødelagt noe fint noe, ødelagt et liv som var fint å leve.
 Man må begynne på nytt. Skal man våge å begynne på nytt igjen? For fallhøyden kan bli så stor. Er det kanskje bedre å beskytte seg selv, fra seg selv og omverdenen. Grave seg ned... Slippe å møte andres blikk. Slippe å møte sin egen selvforaktelse i deres blikk.

Man går igjennom sorgprossesen. Fornektelse, sinne og etterhvert, sakte,  begynner man å godta det. Tiden leger. Man begynner å møte andres blikk uten å føle skam. Forsvaret begynner å åpne seg, og man slipper andre inn. Små steg... tilbake til seg selv . Man puster igjen. Man tilgir. Man unner seg lykke uten dårlig samvittighet. Bit for bit blir man sakte hel. Noen arr har man, men man kan leve godt med dem.
Man blir fylt med klisjeer etter noe slikt. Man blir takknemlig for små ting. Man har vært igjennom mørket. Når man endelig kommer ut av det, da er det det uskyldige, det ukompliserte man higer etter. Man er så mettet av angst og uro. Så man går mot lyset. Blomstene har jo aldri vært vakrere. Freden så himmelsk.
Fra himmel til helvete, fra helvete til himmel, og fra himmel til helvete og fra helvete til himmel. Sånn. Punktum.. ....