"Eli"

" Du er den eneste som tolorerer meg du, alle andre skyr meg, sier hun til Anne Hun ser sliten ut. Mennesker, i alle fall ganske mange har en tendens til å skygge unna når det handler om noe fremmed. En som ikke ser ut som alle andre. Men ikke bare det heller. Det er også mennesker, i voksen aldrer som fortsatt er opptatt av fasade. At man blir vurdert utifra klær, livssiutasjon og fortid.
Hun ser liten og forskremt ut når hun kommer inn på kafeen. Hun ser ut som om hun tror hun ikke fortjener å være der. Det hadde vært så innmari lett å gjøre henne glad nå. Strekke ut ei hånd. Et smil. En innvitasjon til å sitte ned med dem. Det hadde gjort dagen hennes.
Men de ser bare stygt på henne.
Hun har ikke mange i livet sitt lenger etter mannen døde.
Hun sliter psykisk. Går på metadon. Er redd, paranoid. Føler det stadig er innbrudd. Noen som stjeler røyken hennes, som stjeler posten hennes.

Men på gode dager er hun så fin. Hun har en enorm livserfaring, og et klokt hode. De har hatt fine stunder sammen Eli og Anne. Anne kom inn i livet hennes etter mannen døde.
Blitt hennes næreste vennine.
Dagene tilbringes oftest alene. Hun prøver å gjøre forsøk på å sette seg ned på kafeen hvor det alltid sitter en gjeng damer på hennes alder. Det virker som om de har det koselig. Noen kjenner henne litt fra før. De vet hu har hatt det tøft. Hun smiler ydmykt og forsiktig til dem. sårbarheten lyser. Men de setter opp steinansikter hele gjengen.
Hva har jeg gjort dem, kan hun tenke.

Men er ikke dette reprise fra barneskolen...? Hvor de med en rar fremtreden og annerledes utseende blir eksludert. Men det tar ikke slutt der. Barn kan bli unnskyldt, for de vet ikke bedre men voksne mennesker...
Det er vel bedre å skygge unna om det krever litt egeninnsats...? Egeninnsats i form av å vise medmenneskelighet...

Om man lurer på et menneske, ikke forstår det... hva med å lære å kjenne.
Da forstår man hvorfor hun er paranoid... fordi hun alltid har blitt sviktet av mennesker. Hun forventer ikke noe annet.
Hun har vært sint på Anne også. Hun  beskyldte henne for å stjele en gaffel.
Men kjære Eli, sier Anne. Hvorfor skulle jeg stjelt en gaffel fra deg? Nei, det visste hun ikke men hun var helt sikker i sin sak.
I det øyeblikket tenkte Anne.... har alt vært forgjeves? Denne tilliten vi har bygd opp...så fint det gikk...må vi begynne på nytt igjen.... Anne visste ikke hva hun skulle tenke. Hun ble litt redd.
Men så ser hun på Eli.... hun er 10 ganger mer redd. Anne ser at paranoian hennes har tatt over, men hun visste at bak der var hun gode Eli som hun hadde blitt kjent med. Hun var bare veldig syk nå. Anne kunne ikke trekke seg tilbake nå. Kanskje det var dømt til å komme til dette punktet... men kanskje å nå dette punktet ville gi positivt utslag. Ved at hun ble hos henne. Var glad i henne. 


 

Recommended!
A cute, serious  and funny story with brilliant actors.

 

At home painting, listening to Unni Wilhelsem a wonderful Norwegian artist. It doesn't   get any better then this.

"Bett"

 Painted a portrait of my grandmother. "Bett". I think she has an innocent expression, something vulnerable to it. 
Painting portrait is unknown territory for me, but  I like it. Practice practice practice!

 

 

She is a newborn new age enthusiast. She has seen the light. She bathes in it. She talks and talks about that she is so kind. She talks about it like a burden. Being so kind. Poor thing.
It's good to find a meaning in life. But  I think there is something provocative to those who "see the light" but refuses to share it with anyone. She have to "protect her self'" from people with problems, who struggles in life, at the same time she's talking about all the people she wants to help.Yes, she is so kind!But never have I met a more arrogant person.That hates human weakness. Not everyone has seen the light. Some people never do, its a tough world. We cant save people. But we can allow our self to be open for peoples destiny with out being judgmental. Try to understand in stead. Why some of us falls out from the rest.
People must believe what they want to, of course. But then they should live as they preach. Not the opposite!

Love her.

My sister, not by blood but by heart.

 

I have inherited a flower case from my grandmother. At first I thought it wouldn't fit in my living room. But  It got so cute when I got some roses in there! It's nice to think about... she loved that flower case, and she loved roses.

The Sessions

Love Poem to No One in Particular

let me touch you with my words
for my hands lie limp as empty gloves
let my words stroke your hair
slide down your back
and tickle your belly
for my hands, light and free flying as bricks
ignore my wishes and stubbornly refuse to carry out my quietest desires
let my words enter your mind
bearing torches
admit them willingly into your being
so they may caress you gently
with in

 

A beautiful film about a man with polio  finding love and him self.

There is a crack in everything.
That's how the the light gets in.
Leonard Cohen