fredag 31. januar 2014
Doubts
I wonder if I should wait with my exhibition. Doubts have come my way. I'm in a learning process, and I know I have much more to learn .... You learn your whole life. It is probably performance anxiety that adds shadows over my creativity. Sitting with a painting that I'm not coming anywhere with. For a moment I think it's fine, but then I look at it again after some time and think it is absolutely terrible. Painted myself into a corner. My neck hurts. A break is what I need. A smoke.Coffee. Yes!
torsdag 30. januar 2014
onsdag 29. januar 2014
tirsdag 28. januar 2014
Systemet former menneske.
Menneske først, systemet etterpå?
Men det er systemet som er grunnlag for hvordan vi blir formet. Som former vår kultur.
Et fungerende system, med menneskelige hensyn må jo være å foretrekke. Ingen er like, vi har alle våre unike behov.
Pratet med en bekjent, som i møte med systemet, med velferdstaten, med nav, bare har opplevd motgang. Hun var i en trafikk ulykke og var døden nær. Hun har en livsgnist som ingen kan ta i fra henne, men den blir svekket når den er i konstant motgang med det offentlige. Det er et velfungerende hjelpeapparat der ute som hun hadde hatt godt nytte av. Hun trenger tilsyn, hjemmehjelp. Men hun blir sittende i køer på nav, prater med en ny saksbehandler hver gang. Blir mer og mer sliten. Vedtakene kommer i posten. Avslag etter avslag. Nå er hun så sliten å forvirret at hun ikke orker å stå opp for sine rettigheter. Nav har påført henne et ytterligere symptom... håpløshet. Når du blir behandlet som en lort, ja så blir man det etterhvert. Når ingen har troen på deg når du er på bånn, ja så begynner du å tvile.
Hun må bruke krefter for å vise hvor syk hun er ...
Nav skal være ryddige, effektive. Men det blir bare rot for brukeren når effektiviten gir mangel på individuelle hensyn. For all del, mange flotte mennesker som jobber der, og gjør jobben sin så godt dem kan. Men systemet de jobber i skaper en kultur som blir overflatisk, som skjærer alle over en kam.
Man blir et nummer i køen. Måten systemet er bygd påreflekterer hvordan ansatte velger å forholde seg til brukerne.
Systemet må ta vare på brukerne og dem som jobber der.
Menneske først, systemet etterpå?
Men det er systemet som er grunnlag for hvordan vi blir formet. Som former vår kultur.
Et fungerende system, med menneskelige hensyn må jo være å foretrekke. Ingen er like, vi har alle våre unike behov.
Pratet med en bekjent, som i møte med systemet, med velferdstaten, med nav, bare har opplevd motgang. Hun var i en trafikk ulykke og var døden nær. Hun har en livsgnist som ingen kan ta i fra henne, men den blir svekket når den er i konstant motgang med det offentlige. Det er et velfungerende hjelpeapparat der ute som hun hadde hatt godt nytte av. Hun trenger tilsyn, hjemmehjelp. Men hun blir sittende i køer på nav, prater med en ny saksbehandler hver gang. Blir mer og mer sliten. Vedtakene kommer i posten. Avslag etter avslag. Nå er hun så sliten å forvirret at hun ikke orker å stå opp for sine rettigheter. Nav har påført henne et ytterligere symptom... håpløshet. Når du blir behandlet som en lort, ja så blir man det etterhvert. Når ingen har troen på deg når du er på bånn, ja så begynner du å tvile.
Hun må bruke krefter for å vise hvor syk hun er ...
Nav skal være ryddige, effektive. Men det blir bare rot for brukeren når effektiviten gir mangel på individuelle hensyn. For all del, mange flotte mennesker som jobber der, og gjør jobben sin så godt dem kan. Men systemet de jobber i skaper en kultur som blir overflatisk, som skjærer alle over en kam.
Man blir et nummer i køen. Måten systemet er bygd påreflekterer hvordan ansatte velger å forholde seg til brukerne.
Systemet må ta vare på brukerne og dem som jobber der.
torsdag 23. januar 2014
onsdag 22. januar 2014
Crazy love
( Pablo Picasso)
They met when they were admitted to psychiatric. She was manic depressive. He was schizophrenic. They found each other. A common madness.
They had a daughter.
She is beginning to get to know his father. He is so beautiful. He became so ill that she could not have contact with him until adulthood. He's talking about that he's Picasso, he has millions of children. He laughs often, enjoying life. Sometimes he has a few seconds clarity. But then he suddenly is head of the World Bank with an incredible amount of work to do. She has not come to know him properly, but she knows him by heart.
Her mother is beautiful. She is sick on paper, but she has the healthiest mindset.
She is proud of her parents.
( Sorry, my English is not good...)
tirsdag 21. januar 2014
Doily lamp
I also got some doily's from my grandmother. Now I know what to do with it. It feels good to give them new life. Memories!
http://www.pinterest.com/pin/56858014018252717/
http://www.pinterest.com/pin/56858014018252717/
Recycl
Got an old suitcase of my grandmother. What should I do with it? Must make something fun out of it!
Maybe this?
Its designer
Katie Thompson ! who made this. Super cool!
++ Katie Thompson
Ore maybe this...
a bed for my cat!
Maybe this....
Its so many good ideas!
Maybe this?
Its designer
Katie Thompson ! who made this. Super cool!
++ Katie Thompson
Ore maybe this...
a bed for my cat!
Maybe this....
Its so many good ideas!
mandag 20. januar 2014
søndag 19. januar 2014
Oppbyggingen
Mani
- River ned. Under en mani føles det motsatt. Føles som om man går oppover en lykkespriral. Det blir så mye lykke at man mister fullstendig bakkekontakt og bikker over i psykose. Det skjer så fort og når man våkner etter et slikt uvær, forstår man ikke ødeleggelsene det har skapt. Hva man har etterlatt seg.
Man har gått over sine egne og andres grenser.
To manier har hun hatt i livet. Begge like offentlige. Hun føler seg så blottlagt. Hvorfor måtte jeg gjøre så mye ut av meg, gjøre det så allment....
Man skulle blitt skjermet helt i begynnelsen av en mani, for å forebygge den skaden som oppstår i ettertid. Men er ikke så lett for andre å se det.... ikke i begynnelsen.
Oppbyggingen tar tid. Grunnmuren har kollapset. Man må begynne sten for sten, og det går sakte.
Det blir som en sorgprossess. Først er det sjokket. Man må ta innover seg at det var en selv som gjorde og sa alle de tingene under manien. Det kan være vanskelig å svelge. Man går rett inn i depresjonen. Graver seg ned i skammen. Følelsen av å ha ødelagt noe fint noe, ødelagt et liv som var fint å leve.
Man må begynne på nytt. Skal man våge å begynne på nytt igjen? For fallhøyden kan bli så stor. Er det kanskje bedre å beskytte seg selv, fra seg selv og omverdenen. Grave seg ned... Slippe å møte andres blikk. Slippe å møte sin egen selvforaktelse i deres blikk.
Man går igjennom sorgprossesen. Fornektelse, sinne og etterhvert, sakte, begynner man å godta det. Tiden leger. Man begynner å møte andres blikk uten å føle skam. Forsvaret begynner å åpne seg, og man slipper andre inn. Små steg... tilbake til seg selv . Man puster igjen. Man tilgir. Man unner seg lykke uten dårlig samvittighet. Bit for bit blir man sakte hel. Noen arr har man, men man kan leve godt med dem.
Man blir fylt med klisjeer etter noe slikt. Man blir takknemlig for små ting. Man har vært igjennom mørket. Når man endelig kommer ut av det, da er det det uskyldige, det ukompliserte man higer etter. Man er så mettet av angst og uro. Så man går mot lyset. Blomstene har jo aldri vært vakrere. Freden så himmelsk.
Fra himmel til helvete, fra helvete til himmel, og fra himmel til helvete og fra helvete til himmel. Sånn. Punktum.. ....
- River ned. Under en mani føles det motsatt. Føles som om man går oppover en lykkespriral. Det blir så mye lykke at man mister fullstendig bakkekontakt og bikker over i psykose. Det skjer så fort og når man våkner etter et slikt uvær, forstår man ikke ødeleggelsene det har skapt. Hva man har etterlatt seg.
Man har gått over sine egne og andres grenser.
To manier har hun hatt i livet. Begge like offentlige. Hun føler seg så blottlagt. Hvorfor måtte jeg gjøre så mye ut av meg, gjøre det så allment....
Man skulle blitt skjermet helt i begynnelsen av en mani, for å forebygge den skaden som oppstår i ettertid. Men er ikke så lett for andre å se det.... ikke i begynnelsen.
Oppbyggingen tar tid. Grunnmuren har kollapset. Man må begynne sten for sten, og det går sakte.
Det blir som en sorgprossess. Først er det sjokket. Man må ta innover seg at det var en selv som gjorde og sa alle de tingene under manien. Det kan være vanskelig å svelge. Man går rett inn i depresjonen. Graver seg ned i skammen. Følelsen av å ha ødelagt noe fint noe, ødelagt et liv som var fint å leve.
Man må begynne på nytt. Skal man våge å begynne på nytt igjen? For fallhøyden kan bli så stor. Er det kanskje bedre å beskytte seg selv, fra seg selv og omverdenen. Grave seg ned... Slippe å møte andres blikk. Slippe å møte sin egen selvforaktelse i deres blikk.
Man går igjennom sorgprossesen. Fornektelse, sinne og etterhvert, sakte, begynner man å godta det. Tiden leger. Man begynner å møte andres blikk uten å føle skam. Forsvaret begynner å åpne seg, og man slipper andre inn. Små steg... tilbake til seg selv . Man puster igjen. Man tilgir. Man unner seg lykke uten dårlig samvittighet. Bit for bit blir man sakte hel. Noen arr har man, men man kan leve godt med dem.
Man blir fylt med klisjeer etter noe slikt. Man blir takknemlig for små ting. Man har vært igjennom mørket. Når man endelig kommer ut av det, da er det det uskyldige, det ukompliserte man higer etter. Man er så mettet av angst og uro. Så man går mot lyset. Blomstene har jo aldri vært vakrere. Freden så himmelsk.
Fra himmel til helvete, fra helvete til himmel, og fra himmel til helvete og fra helvete til himmel. Sånn. Punktum.. ....
torsdag 16. januar 2014
spurv
.....
Hun setter seg på stolen i dusjen. Hun skikker forskremt opp på meg, med det grå håret klistret nedover ansiktet. Små øyne som forteller meg at hun er så sårbar akkurat nå. Så hjelpesløs. Så liten. En spurv ser hun ut som. En liten spurv. Kragebeina stikker ut.
mandag 13. januar 2014
Selvmord
- Det er et vanskelig spørsmål.
En kamerat sier at noen uker før moren tok livet sitt, ba hun ham på besøk og hun hadde en fred over seg som hun ikke hadde hatt før. Uroen var borte. Hun hadde bestemt seg. Dette er et menneske som har levd i smerte det meste av sitt voksne liv. Vet ikke hva som er moralskt riktig å tenke. Men man kan jo tenke at hun har fått fred nå. Selv om man aldri ønsker en slik skjebne. Men var jo livet hennes som gjorde vondt, døden var vondt for dem hun etterlot seg. Men allikvel er jo handlingen, de skrittene man tar på vei mot døden, en utrolig ensom kamp. Livet vil jo leve, og derfor er det vel alltid noe som stritter i mot. En livsgnist som alltid kjemper i mot uansett, en dødsangst.
Jeg har ikke svaret. Det er ikke noe fasit svar.
Men åpenhet er viktig... og nærhet.
Mennesker som tenker på å ta sitt eget liv har ofte en følelse av distanse mellom seg og resten av verden. Mangel på felleskap. Føler seg fremmed og utenforstående til livene folk lever. At de har feilet, som menneske.
Men det er også noen selvmord som det er umulig å forutse, hvor det skjer totalt uventet uten tegn på forhånd.
Vet ikke helt hva jeg vil frem til, men tror jeg med dette bare vil gi et bilde av tema Selvmord, og en bevissthet rundt dette... om hvor skjøre vi mennesker er.. Å være et fullkomment menneske innebærer plusser og minuser.
lørdag 11. januar 2014
Gudrun Sjöden
www.gudrunsjoden.com
Elsker dette merket. Hele det fargerike og kunstneriske konseptet er så fint. Katalogene deres har utrolig vakre bilder!
Klær og interiør man blir gla av, økologisk er det og :).
Møte
Tilfeldighetene gjorde det til at jeg møtte en potensiell vennine igår. Virker som et herlig menneske. Jeg var på vei til bussen, skikket opp å gjespet og så rett på en jente som gjespet. Så begynte vi å le, og kom i prat. Hun bor rett i nærheten av meg, og ville gjerne ha besøk. Et lite gjesp og plutselig et nytt bekjentskap. Ikke dårlig start på dagen!
fredag 10. januar 2014
collecting blessings
Jeg er enebarn. Men har fått søsken gjennom livet. Mennesker som jeg føler stor slektskap til, som har blitt min familie. Dem som er med deg hele tiden, uansett avstand.
torsdag 9. januar 2014
Avskjeder
Det er ikke til å unngå at mennesker man er glad i forsvinner ut av livet.
Det er det som er tanken bak dette maleriet. Er ikke farlig å føle savn og lengsel av og til. Det kan være en kilde til inspirasjon. På tross av triste avskjeder, så ville jeg ikke vært disse møtene foruten.
Det er det som er tanken bak dette maleriet. Er ikke farlig å føle savn og lengsel av og til. Det kan være en kilde til inspirasjon. På tross av triste avskjeder, så ville jeg ikke vært disse møtene foruten.
Har sansen for denne dansken
Det gode bondeliv!
En serie jeg har sett på nrk. En mann som virkelig vet hvordan han skal benytte seg av naturens ressurser.
Han bor på Kastanjegården i Revn ved Grenna på Djursland med kjæreste og to barn.
Virkelig inspirerende å se kunnskapen og kreativiteten han besitter.
Drømmen er jo et lite, (bittelite) småbruk. Kommer nok ikke til å nå hans nivå. Men en mellomting.
Er i vinden å drive småskala, og hadde vært gøy å produsert noe eget. Var på bondens marked nå i julen, og der selger de hjemmelaget saft, syltetøy, honning og noe kjøtt. Fra lykkelige griser ;). Er nok ikke stor profitt, men en livstil som gir mening.
Så et lite sted, som ikke er alt for langt fra byen, da jeg er glad i at det skjer ting rundt meg og er en ivrig kafegjenger, hvor jeg kan ha noen tupper, og grønnsakshage, og frukt. Det er drømmen!
onsdag 8. januar 2014
Love Pinterest!
http://www.pinterest.com/livkarisolberg
Er så mye kreativitet ute å går. Pinterest har samlet alt, og er så mange ideer jeg kunne tenkt meg å ta fatt i.
skal begynne på snekkeverksted, og har mange ting jeg kunne tenkt meg å lage.
Har stor balkong, så planen er å lage en stor kasse, som jeg kan plante stauder og litt urter. Male den i litt spreke farger :)
Er så mye kreativitet ute å går. Pinterest har samlet alt, og er så mange ideer jeg kunne tenkt meg å ta fatt i.
skal begynne på snekkeverksted, og har mange ting jeg kunne tenkt meg å lage.
Har stor balkong, så planen er å lage en stor kasse, som jeg kan plante stauder og litt urter. Male den i litt spreke farger :)
tirsdag 7. januar 2014
Levd liv
Døden er det mest naturlige som fins. Den er garantert. Men alikevel oppleves den som noe unaturlig. Vi er i konstant beveglese å rettet mot fremtiden og døden virker for meg så fjernt.
Bestemors 88 årige liv ebbet ut. Et langt liv. Et normalt liv, men med dramtaikk. Med mye tårer, med mye redsel. Men når hun hdde det bra, var hun så inderlig glad i livet. En barnlig glede.
Alle har vi drama i livet. Ingen slipper unna smerten det kan være å leve. Noen hardere rammet enn andre. Men smerte er uungåelig, og en del av det å leve. Jeg synes man skal være ærlig om livets mange sider. Dette konstante lykkejaget tror jeg avler mer stress og sykdom. Har man det jævlig, ja så har man det. Ikke belast deg selv ytterligere med å være noe annet.
Bestemors 88 årige liv ebbet ut. Et langt liv. Et normalt liv, men med dramtaikk. Med mye tårer, med mye redsel. Men når hun hdde det bra, var hun så inderlig glad i livet. En barnlig glede.
Alle har vi drama i livet. Ingen slipper unna smerten det kan være å leve. Noen hardere rammet enn andre. Men smerte er uungåelig, og en del av det å leve. Jeg synes man skal være ærlig om livets mange sider. Dette konstante lykkejaget tror jeg avler mer stress og sykdom. Har man det jævlig, ja så har man det. Ikke belast deg selv ytterligere med å være noe annet.
www.lfss.no
Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord.
Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord.
Det er horribelt at det blir kuttet og nedprioritert så mye i psykiatri og rusomsorg.
Ved å kutte ned antall sengeplasser risikerer man å sende hjem pasienten for tidlig.
Det er mange grunner til selvmord. Noen skjer brått, og uten forvarsel. Men mer enn 80 % har vært i kontakt med fastlege det siste året før selvmordet finner sted, og opptil 66 prosent i løp av siste mnd. Bedre kunnskap om selvmord og selvmordstanker blant helsepersonell kan kanskje forebygge selvmord.
kilde: folkehelseinstituttet.
sider: Landsforeningen for etterlatte ved selvmord www.leve.no
Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord.
Det er horribelt at det blir kuttet og nedprioritert så mye i psykiatri og rusomsorg.
Ved å kutte ned antall sengeplasser risikerer man å sende hjem pasienten for tidlig.
Det er mange grunner til selvmord. Noen skjer brått, og uten forvarsel. Men mer enn 80 % har vært i kontakt med fastlege det siste året før selvmordet finner sted, og opptil 66 prosent i løp av siste mnd. Bedre kunnskap om selvmord og selvmordstanker blant helsepersonell kan kanskje forebygge selvmord.
kilde: folkehelseinstituttet.
sider: Landsforeningen for etterlatte ved selvmord www.leve.no
lørdag 4. januar 2014
i sving med penselen
Bett
Abonner på:
Innlegg (Atom)