" Det gjør så innmari vondt å leve når man vil dø"
Jeg drar for å besøke han. Ser han igjennom vinduet, og det er så tydelig kroppsholdningen har endret seg. Skuldrene langt opp, hodet ned. Isolert i seg selv.
Han var først manisk. Er sånn det begynner. Deretter blir man deprimert.
Å, jeg har elsket han så lenge. Eller alltid. Men det er ikke nok nå.
" kan du ikke hjelpe meg med å dø"
Jeg tenker at jeg vil gi deg den lille død. Den som gir deg hvile gjennom smerten, men som gjør at jeg ikke mister deg for alltid. " Comfertable numb"
Men jeg er utilstrekkelig. Det er et mørket som bare tiden kan hele.
Blir redd i øyeblikk. For det tar jo ikke slutt. Tenk om han ikke blir bedre....
Elektrosjokk?? Jeg er en skeptiker, men kjenner meg desperat.
Jeg vet du har det vondt.... Å, jeg vet det så inderlig.
Jeg er her.
La meg sitte her å stryke deg over kinnet, til den lille døden, den gode søvnen befrir deg fra kampen noen timer.
