Duggdråper

Jeg tenker at døden har vært nær nå det siste halvåret. Min mormor døde 20 des. Aud gikk bort 20 juli...
Dette var to mennesker hverdagen min kretset mye rundt.
Det var mye av den samme problematikken. De var begge ensomme, slet mye med angst og tvil.
Tvil på seg selv.... tvil på livet.

Jeg fant et bilde av Aud. I en blomstereng. Hun var vel rundt 17 år på bildet. Så fri. Nå har jeg det her hos meg... innrammet... som en viktig påminnelse. Av at alle liv har begynnelser. Noen ganger velger man feil vei. Men man er unnskyldt i en del tilfeller. Man er et offer for omstendighetene. Du var et medmenneske. Så snill. Så klok. Klok av smerte. Dyp grunnet din erfaring. En nysgjerrig sjel. Du var glad i Michael Wie. Vi hørte mye på han sammen.
I det siste har jeg følt på et press. Som jeg legger på meg selv. Nå må jeg forte meg. Nå må jeg komme i gang med livet. Du ble bare 55 år. Føler at livet er så skjørt. Som en duggdråpe. Som kan bli tatt av vinden når som helst. Vi blir født for å dø.
Det er som om noe haster...  i en virvellvind av jul, sommer, vår, påske...høst. Det går fremover...hele tiden.
Men jeg bikker ikke under for mitt eget press. Jeg satser på å leve.... til jeg dør. Og mens jeg lever skal jeg elske verden... for det er den som vil redde meg.
 takknemligheten over at jeg har møtt to sjeler... som jeg kunne elske... er et liv verdt i seg selv.

 

Dagane - tekst og musikk: Odd Nordstoga

Ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv,
og kvar dag den var av sølv.
For du gylte kvar ein augneblink med hugen fri,
og blenda var eg med på reisa di

Dagar som sand ut av hendene renn.
Om du tvilar, ja, så kjenn.
Den eine som den andre ut i vinden fer,
og tida som me har den reiser der.

Lov meg å vera hjå meg all din dag.
Ja, det lova me i lag.
Så gav eg deg ein ring, ja det var lettvint gjort.
Så luska og den dagen stille bort

Så langt
Så langt
Så langt som vinden greier å jaga bylgjene blå;
der skal eg fylgje deg, min venn.
Der skal me finne dei igjen.

Og ute luskar styggen
og skiljer deg frå meg.
Og visste me, så hadde me
nok kome oss i veg.
Og eg ha' bore deg på armen
gjenom skog og over fjell.
Og du ha' halde meg i handa
gjennom juv og myrke gjel.
Og eg ha' strekt meg etter deg
og du ha' strekt deg etter meg

Så langt
Så langt
Så langt som sola greier å fylgje bylgjene blå;
der skal eg fylgje deg, min venn.
Der skal me finne dei igjen