En del av verden

Det begynte med at jeg begynte på kunstskolen,  og jeg tok sobril for å bedøve angsten.
Første timen var jeg så dopa på sobril og sovepiller at jeg sovna bakerst i klasserommet. Men når dagen var over var jeg så fornøyd, for angsten hadde ikke vært der. 
Jeg tok sobril når jeg våknet,  deretter sobril og sovepiller før skolen begynte, før lunsj og før jeg tok ferja tilbake til Skåtøy.
Jeg fikk så lykkerus av å blande sobril og sovepiller.... Noen ganger husket jeg ikke hva jeg hadde gjort. Noe som resulterte i mye anger. Pillene visket bort angsten,  og jeg følte alt var mulig. Jeg skulle ta utdannelse....jeg skulle lære... Jeg skulle gjøre familien stolt, pluss mange andre grandiose forestillinger.
Jeg hadde aldri hørt om benzohelvete. Abstinenser etter stort misbruk.
Jeg gikk tom før jeg fikk ny resept.
Dette resulterte i en angst som jeg ikke helt klarer å beskrive. Kanskje noe som å bli helt hudløs, eller en brann som fortærer deg sakte.... Eller fullstendig lammelse. Noe i den duren.
Den sommeren og høsten bestod mest av det. Dro innimellom ut å tok meg noen øl, ( eller fler) eller dro på kafé  dopa.
Jeg sluttet kunstskolen etter 2 mnd.
Følte et stort nederlag.
I øyeblikk når jeg var rusa, fikk jeg tilbake selvtilliten og da skulle jeg prøve igjen, men når rusen var over var jeg tilbake til virkeligheten.
Vet ikke hvor mange timer jeg tilbrakte i senga den sommeren. Jeg hatet sommeren.  Jevla blomster, og fugler som kvitrer, og solen...  Solen var kvelende.
Tok en overdose Lithionit og risperdal. Blandet med alkohol for å være sikker på at det ville virke slik det skulle.  Nå orket jeg ikke mer. Lengselen etter å være et annet sted ble for sterk.
Har vært der så mange ganger før,  det er piller det går i...  utenom  da jeg svelget et barberblad. Eller var innlagt på lukket, og  i et desperat forsøk på å gjøre ende på det spiste tobakk for å få forgiftning eller da jeg tok plastpose over hodet....  Og hatet meg selv for at jeg rev den opp når jeg gikk tom for pust. Men det er mange år siden, det er en annen historie.
Jeg ble innlagt etter Lithionit overdosen. Fikk intravenøst veske for å få bort giften.
Heldigvis slapp jeg å bli pumpet.
Det å ville ta sitt eget liv er en utrolig ensom følelse. Det er mennesker du forlater...  men  du tenker,  er det ikke bedre at jeg slipper å være en belastning.
Men det var også en glede ved det. Som jeg ikke kunne dele. En lettelse over at jeg var dødelig å kunne slippe.
Morgenen etter innleggelsen husker jeg behovet for røyk. Hadde en liten EKG  festet på meg og kanyle. Men forgjengeligheten var ikke stor så jeg gikk for  å kjøpe røyk med ledninger her og der, og EKG  som pep og en kanyle på hånden. Røyken smakte godt.
På sykehuset anbefalte de Borgestadklinikken. Tanken på å være innesperret med andre mennesker å ha angst gjorde meg livredd. Jeg avslo.
Jeg kom på åpen akutt.... Rømte samme dag,  angsten var for stor.  Jeg klarte ikke gå ordentlig,  mistet rytmen i stegene pga angsten og skalv så innmari ....  Noe jeg skammet meg over.
Når jeg kom hjem ville de ha meg på lukket.
Men jeg lovte å ikke ta livet mitt, jeg får det jo det ikke til...  Har prøvd så mange ganger.
Utrolig nok slapp jeg unna innleggelse til familiens store forfæredelse.
Jeg fikk ikke mer sobril. Nå var det å komme seg gjennom benzohelvete. Jeg klarte det.
Sosialangsten var verre en før sobrilen.
Sakte begynte jeg å sette meg små mål. Prøve ned å handle.
Prøve å gå en tur.
Prøve å møte venner.
Noen ganger klarte jeg det.

Samtidig gjorde angsten meg mer følsom på en positiv måte. Musikken ble sterkere, tekster som gav ord til det jeg følte,  det var så vakkert. Jeg var hudløs igjen, men på en annen måte.
Etterhvert klarte jeg å ta bussen til byen. Dro tidlig om morgenen,  når det ikke var mange kunder på kafeen,  og jeg kunne velge plass selv.
Satt meg bakerst.
De spilte musikk. Julemusikk. Det var så fint. Jeg spiste kake og drakk kaffe. Var veldig fornøyd med at jeg ikke skalv.  Leste litt i avisa. Kikket rundt meg.
De som jobbet der fartet hit og dit og gav meg noen smil innimellom.
Flere mennesker kom,  og jeg satt bare å betraktet dem.
Jeg følte fred.
Jeg delte er rom med andre mennesker. Jeg var i blant noen, følte en rar samhørighet med disse personene.
Jeg var en del av denne verdenen.