- Det er et vanskelig spørsmål.
En kamerat sier at noen uker før moren tok livet sitt, ba hun ham på besøk og hun hadde en fred over seg som hun ikke hadde hatt før. Uroen var borte. Hun hadde bestemt seg. Dette er et menneske som har levd i smerte det meste av sitt voksne liv. Vet ikke hva som er moralskt riktig å tenke. Men man kan jo tenke at hun har fått fred nå. Selv om man aldri ønsker en slik skjebne. Men var jo livet hennes som gjorde vondt, døden var vondt for dem hun etterlot seg. Men allikvel er jo handlingen, de skrittene man tar på vei mot døden, en utrolig ensom kamp. Livet vil jo leve, og derfor er det vel alltid noe som stritter i mot. En livsgnist som alltid kjemper i mot uansett, en dødsangst.
Jeg har ikke svaret. Det er ikke noe fasit svar.
Men åpenhet er viktig... og nærhet.
Mennesker som tenker på å ta sitt eget liv har ofte en følelse av distanse mellom seg og resten av verden. Mangel på felleskap. Føler seg fremmed og utenforstående til livene folk lever. At de har feilet, som menneske.
Men det er også noen selvmord som det er umulig å forutse, hvor det skjer totalt uventet uten tegn på forhånd.
Vet ikke helt hva jeg vil frem til, men tror jeg med dette bare vil gi et bilde av tema Selvmord, og en bevissthet rundt dette... om hvor skjøre vi mennesker er.. Å være et fullkomment menneske innebærer plusser og minuser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar