Systemet former menneske.

Menneske først, systemet etterpå?
Men det er systemet som er grunnlag for hvordan vi blir formet. Som former vår kultur.
Et fungerende system, med menneskelige hensyn må jo være å foretrekke. Ingen er like, vi har alle våre unike behov.
Pratet med en bekjent, som i møte med systemet, med velferdstaten, med nav, bare har opplevd motgang. Hun var i en trafikk ulykke og var døden nær. Hun har en livsgnist som ingen kan ta i fra henne, men den blir svekket når den  er i konstant motgang med det offentlige. Det er et velfungerende hjelpeapparat der ute som hun hadde hatt godt nytte av. Hun trenger tilsyn, hjemmehjelp. Men hun blir sittende i køer på nav, prater med en ny saksbehandler hver gang. Blir mer og mer sliten. Vedtakene kommer i posten. Avslag etter avslag. Nå er hun så sliten å forvirret at hun ikke orker å stå opp for sine rettigheter. Nav har påført henne et ytterligere symptom... håpløshet. Når du blir behandlet som en lort, ja så blir man det etterhvert. Når ingen har troen på deg når du er på bånn, ja så begynner du å tvile.
Hun må bruke krefter for å vise hvor syk hun er ...
Nav skal være ryddige, effektive. Men det blir bare rot for brukeren når effektiviten gir mangel på individuelle hensyn. For all del, mange flotte mennesker som jobber der, og gjør jobben sin så godt dem kan. Men systemet de jobber i  skaper en kultur som blir overflatisk, som skjærer alle over en kam.
Man blir et nummer i køen. Måten systemet er bygd påreflekterer hvordan ansatte velger å forholde seg til brukerne.
Systemet må ta vare på brukerne og dem som jobber der.