Dette var to mennesker hverdagen min kretset mye rundt.
Det var mye av den samme problematikken. De var begge ensomme, slet mye med angst og tvil.
Tvil på seg selv.... tvil på livet.
Jeg fant et bilde av Aud. I en blomstereng. Hun var vel rundt 17 år på bildet. Så fri. Nå har jeg det her hos meg... innrammet... som en viktig påminnelse. Av at alle liv har begynnelser. Noen ganger velger man feil vei. Men man er unnskyldt i en del tilfeller. Man er et offer for omstendighetene. Du var et medmenneske. Så snill. Så klok. Klok av smerte. Dyp grunnet din erfaring. En nysgjerrig sjel. Du var glad i Michael Wie. Vi hørte mye på han sammen.
I det siste har jeg følt på et press. Som jeg legger på meg selv. Nå må jeg forte meg. Nå må jeg komme i gang med livet. Du ble bare 55 år. Føler at livet er så skjørt. Som en duggdråpe. Som kan bli tatt av vinden når som helst. Vi blir født for å dø.
Det er som om noe haster... i en virvellvind av jul, sommer, vår, påske...høst. Det går fremover...hele tiden.
Men jeg bikker ikke under for mitt eget press. Jeg satser på å leve.... til jeg dør. Og mens jeg lever skal jeg elske verden... for det er den som vil redde meg.
takknemligheten over at jeg har møtt to sjeler... som jeg kunne elske... er et liv verdt i seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar